Super-G og bestevenninner

Ok. Dette innlegget vil jeg rett og slett vie til det å ha ei bestevenninne. Kanskje kjempekisjeaktig, men i dag har dagen vært for å få bekreftet det faktum at det er utrolig deilig å ha ei bestevenninne. Er faktisk en luksus å ha det.
Å ha ei venninne som man har hatt siden man var ukysset og konfirmant. Som spydde over hele meg da vi skulle renne på SLALÅM-noe jeg virkelig HATER, forresten. Må nevne det at jeg lånte de gamle åttitallsslalåmskia og støvla til Heidi, som var mye eldre enn meg. Så satt jeg utfor Bortelids irriterende bakke, og kunne ikke hverken bremse eller svinge. Jeg tipper jeg så livet mitt passere i revy fjorten ganger. Var nok bitter for at jeg ikke hadde kysset noen i livet mitt også. Jeg fløy ned bakken, i en jakke som Marianne hadde spydd i, så det var spy i alle sømmene på jakka. derfor bevegte jeg meg nok litt spesielt også, siden jeg var redd for å få sømmene med magesyre og kjøttrester på kroppen mens jeg rente ned i Super-G-fart. Så plutselig, før jeg rakk å få noe forståelse av disse skiene og de stive kalde skoa til Heidi, så var jeg nesten i bunnen. Jeg tror faktisk at jeg var livredd for å bare fortsette ut på parkeringsplassen og mot Evje sentrum. Så jeg måtte bremse. Jeg måtte bare gjøre det. Selv om jeg ikke ante opp og ned på de kjønnsopererte skia. Så, i et øyeblikk av Lyset, så slang jeg meg i noe jeg trodde var en myk fonn. Men dengang ei. Jeg ramla i en isblokk, sko kroppen ut av led og lå bare der. Den ene skien hadde ramla av og den andre lå motsatt vei av hva den skulle sammen med benet mitt. Jeg hadde Spyjakka opp i ansiktet, og tenkte at jeg ALDRIALDRI skulle kjøre på rævslalåm lenger. og det har jeg faktisk holdt. Det er vel 12 år siden denne opplevelsen, og jeg har ingen planer om å dra på meg de ekle skia igjen. Jeg mener det, jeg hater slalåmski og slalåmsko. Og slalåmdrakter. Og folk som svinger sånne krappe, små åttitallssvinger med samla ben. Jeg skal aldri måtte føle sånn igjen.

Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Jeg skulle snakke om det å ha en bestevenninne. Det er som sagt ikke gitt at alle har det. Og det er derfor det er så sykt at jeg har det. At jeg har vært så heldig. Det blir litt som en kjæreste, man trenger ikke snakke hele tiden, og om man sier noe helt teit, som å ikke huske hvem som er statsminister i Norge,så gjør det ikke noe, man avleder det bare med en fis eller synge Celine Dion veldig høyt og stygt. Og alt er liksom like greit igjen da. Om ikke bedre. For den andre huska heller ikke hvem som var statsminister i Norge akkurat da. Så ja, jeg slår et slag for en bestevenninne, en som man kan gå på tur med i tre timer i 12 minus og allikevel ha en brennende heit diskusjon om rare ting man tenker på og hvor mye respekt vi har for barnehagetanter og -onkler; som vi konstant tror går rundt og har en eim av leverpostei festet i nasehåra.

Så, jeg er ufattelig heldig faktisk. Jeg har en fantastiskfantastisk kjæreste, en nydelig familie, masse gode venner, og på toppen av alt, så har jeg verdens beste venninne. Så jaggu ta, jeg er heldig!